Shattered Glass

"Shattered Glass" er en amerikansk film som handler om journalisten "Stephen Glass". Stephen Glass virker som en hyggelig og lojal person som jobber i "The New Republic" i Washington D.C. dette magasinet er et veldig seriøst og SKAL kun innholde fakta. Stephen Glass skriver veldig morsomme og bra artikkler. Og pågrunn av sin lojalitet til sjefen og de andre annsatte, er det ingen som mistenker han for å oppdikte det han har skrevet. Redaktøren blir sparket og en av de mindre likte av kolegaene blir annsatt som redaktør. "Forbes" er de første som mistenker en av artikklene hans og begynner å research'e om artikkelen. Da finner verken mannen han skrev om i artikkelen og stedet kunne ikke stemme, pågrunn av dette stedet var stengt på søndager. Ergo, de finner ut at han er en stor løgner og historie oppdikter. Glass forsvarer seg med at han ble lurt og at han hadde vært litt for uforsiktig når det gjaldt kilden, så redaktøren suspanderer han i første omgang, fordi han tror at han faktisk ble lurt.

Senere fant de ut at han hadde diktet om alt og hele 27 av 41 artikkler, noe som tilførte til en oppsigelse. Det er den nye redaktøren(som ingen liker) som trokker ned og sparker han, det tar litt tid for de andre å innse at Stephen var "slem/sleip", men når de skjønner at det er redaktøren som har gjort det store, blir han hyllet med applaus.
denne Filmen er bygget på en sann historie og filmen sies å være en ganske bra kopi av hva som virkelig skjedde.

Reaksjoner:
i starten av filmen tenker du at Stephen Glass er en veldig snill og omtenksom person, og at alle har et godt forhold til hverandre, utenom en av dem som virker veldig missunderlige på han, noe de nadre missliker. Men til syvende og sist er det han sin skeptiske tanker som har rett, med tanke på Stephen oppdiktet det meste. Dette er noe som gjør filmen ganske bra. Typisk, men bra! For er det ikke alltid slik at den som virker mest slem/irriterende, er den smarteste av dem og som faktisk alltid ender opp som helten?